Syria: – Et hjem betyr alt. Det er sjelen til mennesker.

Zaherah har tegnet drømmehuset sitt. Det har møbler og vegger, fine farger og friske blomster. – Dette er huset mitt, sier hun og peker på tegningen. 

Det virkelige huset ser ikke slik ut. Veggene er ødelagt av bomber, vinduene er borte og bare et skall av murstein står igjen. Likevel er det hit den ni år gamle jenta tar oss med når hun skal vise favorittrommet sitt. 

– Her ble jeg født. Og jeg liker å leke her.

– Vi har lidd mye

Zaherahs foreldre, Dareem og Hussin Faraj, eide huset lenge før krigen kom. Familien holdt duer, de hadde det fint. Så, i 2016, ble kampene i hjembyen Qalaat al-Madiq for kraftige. En bussbombe førte til at det ble satt opp en checkpoint rett ved hjemmet deres, og uroen tvang familien til å flytte til sentrum av byen. Mens de var borte, ble huset plyndret. Dører, vinduer og strømkabler ble tatt, og bombene ødela resten.

Familien dro til en leir for internt fordrevne i Idleb, der dagene ble til måneder og år. Livet var vanskelig. Hussin tok tilfeldige jobber der han kunne finne dem, men de manglet det meste og hjelpen til leiren ble gradvis kuttet.

– Vi har lidd mye. Veldig mye, sier Hussin. – Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Fattigdom, ydmykelse, elendighet. Alt.

Tilbake etter nesten 10 år på flukt

I 2025 bestemte familien seg for å reise hjem. De betalte 100 dollar for transport med en lastebil og fraktet med seg teltet fra leiren i Idleb. Tilbake til Qalaat al-Madiq og til ruinene av huset de en gang måtte flykte fra.

Nå bor Hussin, Dareem og de tre barna, Zaherah, Ahmad (6) og Mohamad (4), i teltet, bare noen meter fra veggene som en gang var hjemmet deres.

– Det lekker vann fra taket i teltet hver dag, sier Zaherah. – Når vi sover, blir madrassene, putene og teppene klissvåte.