DR Kongo: – Jeg savner huset mitt, geitene mine. Jeg måtte forlate alt.

Sarah (5) leker med steiner utenfor en enkel hytte øst i DR Kongo. Hun og venninnen Justine (9) fant hverandre da Sarah og familien kom hit i februar 2025.

– Når vi leker sammen, blir jeg glad. Justine var den første vennen jeg fikk da jeg kom hit. Hun kom til meg og ville bli vennen min.

Sarah drømmer om å bli lege, mens Justine vil bli lærer.

Gikk og sov ute i flere måneder

Inni hytta bor bestemor Anastasie (60) med åtte barn og to barnebarn. To senger. Et tak som lekker på den ene siden når det regner.

Familien kom fra Pinga, nordvest for Goma. De måtte flykte derfra på grunn av kamper og vold, og endte i den lille landsbyen Kyabondo. Anastasie og barna gikk til fots hele veien. Sov der de fant ly, arbeidet der de kunne, gikk videre. Hver dag, i fire måneder på flukt.

Uten fast tak over hodet er hverdagen fylt med utrygghet. Netter uten dører å låse, uten vegger som beskytter mot omverdenen. Mange som er på flukt, lever med denne typen sårbarhet over lengre tid, uten beskyttelse, uten et sted å kalle sitt eget. Seksuell vold er én av flere farer som rammer i disse områdene, og går særlig hardt utover kvinner og jenter.

Krig og flukt i DR Kongo

DR Kongo er det eneste landet som står på NRC Flyktninghjelpens liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser hvert eneste år. Øst i landet, der Anastasies familie kommer fra, har væpnede grupper og kamper mellom militser og statlige styrker tvunget millioner av mennesker på flukt i 30 år. 

Provinsen Nord-Kivu er blant de hardest rammede områdene. Konflikten har mange årsaker: langvarig væpnet rivalisering mellom en rekke væpnede grupper, etniske spenninger og konflikter om landrettigheter, svakt styresett, og kamp om naturressurser og ulovlig økonomisk virksomhet.

Til sammen har dette i lang tid gjort det umulig for store deler av befolkningen å leve trygt på hjemstedet sitt.

– Alle her lider, sier Anastasie.  

Drømmer om at barna skal bli selvstendige

Det er vanskelig å finne mat. Noen dager jobber Anastasie i andres åkre for å ha noe å selge på markedet. Bananer, sukkerrør. Det holder sjelden lenge.
Det er ikke trygt å reise tilbake til Pinga, der er det fortsatt konflikt. Anastasie savner hjemstedet sitt. Huset. Geitene. Det hun hadde den gangen livet var bra.

– Jeg ble tvunget til å forlate alt.

Hun ønsker seg en større bolig, men hun eier ikke jord her i Kyabondo. Hun trenger både materialer og en tomt å bygge på. Det hun ønsker aller mest for barna og barnebarna sine, er uavhengighet.

– En liten bedrift. Et godt liv. At de slipper å tigge.